Om å hate noen litt.
november 21st, 2009
Jeg hater han. Ikke intenst, men jeg hater han. Kan man si at man hater noen litt? Jeg hater han litt. Jeg går ikke rundt og hater han. Men jeg hater han når han sender meg meldinger. Jeg hater han når han minner meg på det. Når han minner meg på at jeg gav etter. Når han minner meg på at han ikke gav seg selv om jeg tok bort hendene hans – flere ganger. Jeg hater han når han oppfører seg som om jeg ville det, når alt jeg gjorde var å gi etter fordi det var det enkleste der og da.
Jeg hadde ikke lyst, men han tok seg til rette. Jeg dyttet han bort, men han fortsatte å komme tilbake. Og i ettertid våger han å klage på at jeg ikke gav han noe tilbake. Det hater jeg han for. Han forstod ikke at jeg sa nei. Derfor hater jeg han litt.
Så hater jeg meg selv. Fordi jeg gav etter. Fordi jeg gjorde det som var enklest der og da. Fordi jeg ikke skrek ut. Fordi jeg var for full og derfor tenkte at det ikke spiller noen rolle. Det spiller alltid en rolle dagen derpå, særlig når du ikke har lyst. Jeg hater meg selv fordi jeg tok den enkleste veien. Jeg hater meg selv fordi jeg for første gang føler meg skitten. Og jeg hater han fordi han er delvis ansvarlig.
Glemt lengsel.
november 20th, 2009
Der satt han. Akkurat slik hun husket han. Satt der med dinglende ben som gav han en litt barnslig sjarm, til og med på avstand. Han pekte seg ut, var en kontrast til alle de andre, meningsløse menneskene som gikk forbi. Hun ble stående og kikke. Etterhvert vekslet blikket mellom han og bena hennes, og hver gang hun så ned ble hun like overrasket over at de fortsatt var der.
Hun sto ute i kulda og kikket inn. Kunne han se henne?
Plutselig kom han mot henne. Et plutselig behov for å løpe skyllet over henne. Mot eller fra han, hun visste ikke helt. Så hun ble stående stille.
En klem så altfor velkjent. Hun syns øynene hans virket mørkere. Dypere.
Men de kunne fortsatt se rett igjennom henne. Kunne han fortsatt lese tankene hennes?
Et blikk så intenst. Kunne hun fortsatt lese hans?
Hun vek blikket hans idet kriblingen i magen tok overhånd. Frykten for å rødme var nesten like stor som lengselen etter å kysse han. Hun følte seg lammet og stum, til tross for at kroppen fortsatte bevege seg og munnen fortsatte prate. Snublet i ord og føtter.
Ventet på at han skulle gi henne en grunn. En unnskyldning. En situasjon. Et kyss.
I et lite øyeblikk.
oktober 20th, 2009
Noen ganger må man bare la fylleangst være fylleangst. For sannheten er at jeg elsker det. Jeg elsker det når det er nytt å spennende. Jeg elsker det når jeg aldri kommer til å se de igjen. Jeg elsker det faktum at man kan dele en natt og et eventyr med et menneske man aldri har møtt før.
Og mens det eventyret pågår, i et lite øyeblikk, elsker jeg de òg.
Den snikende kvalmen.
august 31st, 2009
Kvalmen brer seg om i kroppen min. Den starter på halsen, akkurat der hvor det ligger igjen litt spytt etter kysset hans, og brer seg videre. Den er en sånn luntrende kvalme, passiv og diskré, men allikevel overveldende. Helst skulle jeg spydd opp alle de vonde følelsene, men det er ikke slik den fungerer.
Denne typen kvalme finnes ikke for å bli kvitt gift, kun for å minne deg på at det finnes i deg. Kun for å minne deg på alt du ikke hadde lyst til, men fortsatt gjorde. For å minne deg om alle de gangene han lå over deg og kun tenkte på egen nytelse, uten å ense hvor nedbrutt du var. Men mest av alt er kvalmen der for å minne deg om at du må slutte å godta det. I morgen.
hjertesmerte
august 11th, 2009
På den gode måten. Hjertet mitt er så fullt av fine ting om dagen at det verker. Om jeg ikke får skikkelig utløp for det snart, kommer det til å sprenge.
Det er en så forferdelig stor lettelse å vite at det ikke må være enten eller, at det finnes en mellomting og at det ikke er noe galt i å utnytte det til det fulle.
Det er så fantastisk deilig å innse at selv om ingen andre ser ut til å forstå det, så er det ikke feil. At det er riktig for meg akkurat nå er det som betyr noe, ikke andres fordommer og forestillinger.